Trond Giske vant nettopp den selvdestruktive maktkampen i Arbeiderpartiet, om førsteplassen for Sør-Trøndelag Arbeiderparti. Det betyr at Giske som ble kastet ut i «skam» under Metoo-kampanjen for noen år siden, nå med all sannsynlighet kommer inn på Stortinget igjen neste år.
Seieren er knusende og destruktiv for Arbeiderpartiet, et parti som opp gjennom historien har blitt splittet flere ganger til ulike parti som følge av ulike grunnsyn. For hundre år siden ble de kommunistsympatiserende medlemmene som ønsket væpnet revolusjon kastet ut, og de etablerte da sitt eget parti (NKP). I 1961 ble fraksjonen som var sterkest imot Nato-medlemsskap kastet ut, og de stiftet da sitt eget parti som i dag er SV. Det kan ikke utelukkes at et nytt parti etableres av Giskes største motstandere i Arbeiderpartiet, eller at disse nå melder overgang til et annet parti.
Giskes comeback kan i kombinasjon med den store interne misnøyen som har vært i Arbeiderpartiet den siste tiden, herunder de lave meningsmålingene partiet har hatt de siste årene, også bety at Støre allerede nå må legge litt om på regjeringens energipolitikk.Det er nemlig lite som tyder på at Giske vil vente med sitt politiske comeback inntil valget er ferdig neste år. Han har allerede invitert Sylvi Listhaug til duell.
Giske har hatt endring av energipolitikken som en hovedparole under sitt comeback. Han har kritisert regjeringens satsninger på det meste, herunder både på vindkraft og oljeinstallasjoner, blant annet Melkøya. Kritikken er ganske lik den Rødt har hatt i flere år, og Fremskrittspartiet har fått den siste tiden.
Kritikken mot regjeringens satsning på vindkraft og elektrifisering av oljeinstallasjoner er forståelig da elektrifisering vil stjele av den begrensede krafta på land og vindkraft er uønsket på land av folk flest. Mer vindkraft vil dessuten kreve mer omfattende nett da dette er ustabil kraft, med den konsekvens at nettleia blir høyere.
Giskes argumentasjon om «arvesølvet» og å «ta krafta tilbake» tilsvarende den Rødt har hatt i flere år (og Arbeiderpartiet faktisk selv hadde før de gikk i regjering) fremstår derimot mer diffus. Denne er nok mer egnet til å retorikk enn praktisk energipolitikk utover å si klart nei til EU`s fornybardirektiv i første omgang.
Dersom regjeringen nå blir «presset» av Giske og den store misnøyen som er i Arbeiderpartiet, vil det også kunne innebære press til å redusere eller stanse satsningen på etablering av mer landvind. I så fall må Aasland trekke tilbake det han nylig uttalte for noen dager siden om fortgang i etablering av vindmøller i landets kommuner.
Giskes comeback vil også kunne innebære et press til å si nei til det mye omdiskuterte Fornybardirektivet (EU) som legger opp til hurtigspor for etablering av mer vindkraft.
Dersom regjeringen legger om sin energipolitikk og sier nei til fornybardirektivet og nei til mer vindkraft, så vil det i så fall kunne oppstå et enda større behov for å satse på energieffektivisering. Dette som den mest «lavthengende frukten» som kan sikre tilstrekkelig med kraft frem til 2030 og lavere strømregning og nettleie for folk og bedrifter.
